Prof. Dahls gt.17 - Historie

Ord for dagen

"Overkjørt blir vi alle sammen

 - en gang i livet.

Men så får en reise seg opp igjen.

Og late som ingenting."

Henrik Ibsen

 

 

Lafting, en tradisjon i Norge ...

laft ill 2Lafteteknikk er en del av den historiske norske byggeskikken fra middelalderen og helt inn på 1900-tallet. De fleste norske hus som ble bygd av tre, ble oppført i laftverk. Å lafte vil si å legge stokk på stokk å felle de sammen i hjørnene til "lafteknuter". Det gjaldt å tilpasse hver stokk til den neste, og hogge et V-formet spor under stokken. I dette sporet ble det lagt mose som tetningsmiddel mellom stokkene. Prinsippet er at tyngden av tømmeret sammen med takkonstruksjonen, presser veggen sammen og holder den tett.

Som byggeteknikk går lafting ennå lengre tilbake i tida enn til middelalderen. Denne måten å bygge på har trolig eksistert helt fra det kom økser i bruk. Til å begynne med ble stokkene benyttet helt runde i formen. Etter som tida gikk ble det mer vanlig å sage stokkene på to av sidene til grove planker. Dette gav rettere vegger. Da oppgangssaga ble tatt i bruk på 1500-tallet, og seinere sirkelsaga, var det mulig å skjære opp materialer som kunne brukes til å kle inne lafteverket med. Dette førte gjerne til at selve laftinga ikke ble utført så nøyaktig og fint. Det finnes i dag mange hus som er laftet og deretter kledd utenpå. Den formen for lafting som vi benytter i Norge stammer trolig fra byen Novgorod i Russland. Rester etter laftehus kan man ellers finne i Tyskland,

Sveits, Finland, Polen og så langt øst i verden som til Japan.

 

 Redskaper som benyttes

- Lafteøks
- Mosefarkniv; til å renske det v-formede sporet under hver stokk
- Hake; til å feste stokken med mens en arbeider med den
- Hoggjern
- Meddraget; overfører formen fra en stokk til den neste for merking av spor til mose
- Bor; til treplugger hvis stokkene må ha ekstra forankring
- Håndhøvel

 

 

Mansardtak  (fr. mansarde; toit en mansarde "knekket tak")

Mansard2

Skråtak knekket i to soner. Navnet er omtvistet; enten har den franske arkitekten François Mansart (1598-1666) eller hans søsters sønnesønn Jules Hardouin-Mansart (1646-1708; også han arkitekt) gitt navn til taktypen.

Et mansardtak er skrå takflate hvor vertikalsnittet danner en knekket linje, slik at takflaten inndeles i et slakere øvre saltak og et brattere nedre tak, slik at loftsetasjen blir mer rommelig. Et mansardtak kan være tosidig med det øvre tak som saltak eller valmtak, eller firesidig med valm i både det øvre og det nedre tak. Det kalles også for mansardsperretak. Mansardtak har sluttet takform.

Murforblending

Som en følge av en lang rekke store bybranner ble det vanlig å legge et murlag utenpå trefasadene for å hindre brannoverslag. Bygningsloven fra 1830 ga påbud om byggeanmeldelser og opprettelse av bygnings og reguleringskommisjoner. Loven stiller krav om murforblending av fasader mot "Hovedgate, offentlig plass eller allmenning" (dette gjelder bare de sentrale strøk av byen og blir lemfeldig praktisert). Kravet om murforblending ble senere utvidet til å gjelde større områder av byen gjennom flere tillegg til bygningsloven (1857, 1858, 1870)