Hans Jacob Schärer, 18441916 (aged 71 years)

Name
Hans Jacob /Schärer/
Birth July 28, 1844
Death of a wifeAnne Bergitte Oppheim
1894 (aged 49 years)
Birth of a daughterElisabeth Rebecca Schärer

Death March 7, 1916 (aged 71 years)
Shared note

Hans Jacob Schärer var født i Schönenberg, kanton Zürich i Sveits den 28.juli i 1844. I mars 1866 kom han 22 år gammel til Norge og fikk som første oppgave å undervise i fjøsstell og melkestell hos gårdbrukerneIver Lier og Iver Melbye i Biri. Han arbeidet vekselvis en tid hos hver,og ystet magerost og kjernet smør. Osten og smøret ble solgt til godepriser i Kristiania.

Etter halvannet års opphold i Biri, ble han anvist plass hos Richard Knoff på gården Vollan i Kvikne. Her var han i to år og hadde i dennen tiden både fjøsstellet og meieriet på gården å ta seg av. I en rapport til selskapet for Norges vel i 1868 skriver Knoff følgende om ham: "Med Schärer's forhold som fjøs og meieribestyrer har jeg vært tilfreds, og kan derhos uttale som min overbevisning at hans virksomhet har bidratt til å vekke interessen i bygden for en bedre nytting av melken, hvis mindre gode behandling i Kvikne som i de fleste bygder medfører at kun lite utvinnes derav til salg, når unntas smøret."

Mens Hans Jacob var hos Knoff på Vollan i Kvikne fikk han to barn med Helene Jacobsen fra Krokhaug på Innset. Helene kom til Kvikne og kjøpten eiendommen Markapladsen, og senere Brandeggsætra av Kristoffer Grøtli. De to barna var sønnen Jacob Jacobsen født i 1868 og Inger Jacobsdatter født i 1870. Jacob Jacobsen ble vegformann i Kvikne og bodde sine siste leveår hos sønnene i Eidsfossen. Inger Jacobsdatter ble gift med vegvokter Andreas Ludvigsen, senere også gårdbruker på Romsdalspladsen i Kvikne.

Høsten 1869 sluttet Schärer sin tjeneste i Selskapet for Norges vel og dro til Trøndelag. Først forpaktet han i to år et fjøs i Soknedal. Den neste årene var han bestyrer av en hel rekke nyopprettede meierier i Trøndelag. Det første var Skogn meieri i 1877. Fra nå av ble hans arbeidskraft og interesse viet sveitserosten og utviklingen av meieribruket i Trøndelag. Han var med og satte i gang det ene meieriforetagende etter det andre og ble en pioner i ordets beste forstand.Etter 5 år ved Skogn meieri, overtok Schärer bestyrerstillingen ved det nyopprettede Steinkjer Meieri. Et par år senere stod Mære Meieri i Sparbu for tur. Også dette meieriet var nytt og baserte seg på produksjon av sveitserost. Schärer betyrte meieriet de første 5 årene og fikk driften godt i gang.

I 1882 ble han bestyrer ved det nye Levanger Meieri. De nye meieriene trengte utdannede fagfolk, men det var smått med fagfolk i Trøndelag på denne tiden. Hans Jacob Schärer ble derfor en slags vandrende fagmann. Ved Levanger Meieri ble han bare en kort tid, fordi det oppstod en uoverenstemmelse om lønna. Schärer ville ha et lønnstillegg på 150,- kroner pr.år. Styret sa nei, dermed sluttet han og reiste til Sveits. Her var han med på et kurs i fetostysting. I 1884 kom han tilbake og slo seg på forpaktning av meierier. Samme år overtok han forpaktningen av Ekne meieri. Her befestet hann ytterligere sitt ry som en fremragende dyktig meierimann. På den store landbruksutstillingen i Trondheim i 1887 oppnådde han flere førstepremier for sveitserosten og smøret han laget, bl.a. fikk han Kongens sølvmedalje. Det er tydelig at Schärer hadde hatt stort utbytte av sitt siste opphold i Sveits. Han forsøkte å etterligne den sveitsiske ystemåten så godt som mulig og hadde hell med seg både kvalitetsmessig og økonomisk.

Som så ofte ved bortforfaktning av meierier, når det gikk bra for forpakteren, ble betingelsene strammet. Schärer fant etterhvert ut at de ble for stramme og flyttet da til andre meierier. Han forpaktet nå først Røske meieri, snere og så Hustad Meieri, Sandvollan. En tid drev han begge disse meieriene samtidig og gikk da ofte den 12 km lange veien mellom dem. Om hans Jacob Schärer som meieribestyrer finns det så vidt mange opplysninger at en lett kan danne seg et bilde av hans arbeidsmåte. Han deltok alltid selv på mottakelsen under innveiingen og var som alle sveitsere nøye på melkekvaliteten. Dersom noen av leverandørerne vasketn spannene dårlig, hendte det at han hadde aske i spannene for å kontrollere at de var vasket neste dag. Om en melkekjører var sent uten med melken, kunne det godt hende at han møtte Schärer selv på veien.

En gang fikk han mistanke om at et par leverandører blandet vann i melken, noe som var vanskelig å påvise den gang. Men han visste råd. Tidlig om morgenen gikk han til leverandøren og gjemte seg på låven. Der lå han og kikket ned gjennom forluka og sannelig, da melkingen var slutt, ble det slått vann i melken. Denne leverandøren ble tatt på fersk gjerning. Det hendte ofte at Schärer reiste rundt til leverandørene for å inspisere melkestellet, og på grunn av sin dyktighet og rettskaffenhet var han velkommen overalt. Det var nok heller ikke lett å være bestyrer på de nystartede og primitivt utstyrte meieriene i forrige århundre. Bestyreren måtte delta i alt arbeid i meieriet, samtidig som han skulle holde regnskapet og salget under kontroll. Schärer måtte ofte selv reise rundt for å få solgt osten. Han var en enestående arbeidskraft, men arbeidsdagen var lang og det hendte at han gikk trett.

Hans Jacob Schärer fikk stor betydning gjennom den innsats han gjorde. Også indirekte fikk han stor betydning gjennom det store antall elever som gikk i lære hos ham. Han tok seg alltid av sine elever og var som en far for dem. Mange av dem fikk gode stillinger og førte hans tradisjoner videre. I 1898 tok Schärer seg fri en kort tid, men uvirksomheten ble en tyngsel for ham. Da han om høsten ble tilbudt bestyrerstillingen ved Strømmen ysteri, Inderøy, tok han straks denne. Også her gjorde han en stor innsats og oppnådde gode driftsresultater. Først i 1905 la han opp for godt og flyttet til et nybygget hjem på småbruket Strømsnes ved Strømmen. Hans Jacob Schärer var gift med Ane Bergitte Opheim fra Sparbu. Hun døde allerede i 1894, mens de var på Sandvollan. I ekteskapet hadde de to barn, Elisabeth Rebecca og Oline. Oline er gift Uddu, og en sønn i dette ekteskapet er Jacob Schärer Uddu som har gått i morfarens fotspor og utdannet seg som meierist. Han var først ansatt som yster ved Nes meieri, Nes i Hedemark, men fra 1963 ved Ørland meieri i Sør Trøndelag.

Den 7. mars 1916 la Hans Jacob Schärer ned vandringstaven etter en lang og ofte slitsom arbeidsdag. Han er gravlagt på Inderø og på hans grav står en vakker minnestein. Kort tid før han døde hadde han besøk av sin venn, sogneprest A.Lange. Nedenfor er to vers som sognepresten skrev til Schärer's pris.

Paa Schweiz's sætervangen høyt opp mot himlens blå han lærte jodlende sangen og humør som kunde forslå. Der lærte han melken stellen med flid og med kunst og med klem. Så kom han til Noriges fjellen og bygget seg der sitt hjem.

Og her i de trønderske bygder, som så godt han trivdes i, han lærte så fra seg de dygder som skaper et godt meieri. Og lærlinger mange velsigner den hedersmands bramfrie ferd og helst som på Schärer de ligner,er de rosen og premien verd.Etter halvannet års opphold i Biri, ble han anvist plass hos RichardKnoff på gården Vollan i Kvikne. Her var han i to år og hadde i dennetiden både fjøsstellet og meieriet på gården å ta seg av. I en rapporttil selskapet for Norges vel i 1968 skriver Knoff følgende om ham: "MedSchärer's forhold som fjøs og meieribestyrer har jeg vært tilfreds, ogkan derhos uttale som min overbevisning at hans virksomhet har bidratttil å vekke interessen i bygden for en bedre nytting av melken, hvismindre gode behandling i Kvikne som i de fleste bygder medfører at kunlite utvinnes derav til salg, når unntas smøret."Mens Hans Jacob var hos Knoff på Vollan i Kvikne fikk han to barn medHelene Jacobsen fra Krokhaug på Innset. Helene kom til Kvikne og kjøpteeiendommen Markapldsen, og senere Brandeggsætra av Kristoffer Grøtli. Deto barna var sønnen JacobJacobsen født i 1868 og Inger Jacobsdatter fødti 1870. Jacob Jacobsen ble vegformann i Kvikne og bodde sine siste leveårhos sønnene i Eidsfossen. Inger Jacobsdatter ble gift med vegvokterAndreas Ludvigsen, senere også gårdbruker på Romsdalspladsen i Kvikne.